lørdag 9. april 2011

Utfordring: Dag 6 av 30

Den tredvedagers utfordringa sklei litt ut då studiene byrja i slutten av januar. Likevel så treng eg ikkje å forkaste prosjektet heilt sjølv om eg strengt tatt ikkje oppfyller kravet om å ta utfordringa på 30 dager. No er tida inne for å forsetje, og denne gongen er det ei utfordring som krev litt gjennomtenking.




Dag 6: 10 ting du vil gjøre før du dør. (I tilfeldig rekkefølge)

1. Reise attende til antikken! Eg har ein drøm om å reise til Hellas og ta sommarkurs i gresk kultur og litteratur neste sommar, på instituttet i Athen.

2. Brevandring. Altså gå på ein bre, enten det er Jostedalsbreen eller Vatnajoküll.

3. Skrive for eit tidsskrift/magasin. Det kan vere så enkelt at eg skriv for litteraturtidsskriftet på Universitetet her eller lignande.

4. Reise på cruise i mange veker. Gjerne i området rundt Sør-Amerika og stoppe undervegs ved mange ukjene, eksotiske øyer!

5. Komponere eit fullstendig pianostykke.

6. Eg har skikkelig lyst til å reise rundt til områder der dei dyrkar eksotisk og spennande bær og andre råvarer og sjå, holde og smake på alt frå gojibær til kakaobønner, og drikke te frå ulike områder.

7. Sitte på eit slott i Frankrike med vingård utafor, sol i nakken og ein Underwood der eg skriv ein fullstendig roman.

8. Å klare å sy ein fin og vakker kjole på eigenhånd.

9. Å lære meg salsa eller rumba og danse det sensuelt med ein partner.

10. Å sitte og sjå på ein fullstendig solnedgong med nokon eg er veldig glad i.

tirsdag 5. april 2011

Tankespinn

Lei av å skrive og deadline hengande over haudet. Tenkjer det ikkje er så nøye med denne oppgåva, at det er viktigare ting. Som at det er viktigare å vere glad, viktigare å ikkje vere fanga i fengselet av pliktar. Viktigare å ikkje ha dårleg samvitt om alt. Kanskje Montaigne ville ha sagt det same? Montaigne var berre ein tenkar, ein genial tenkar som gjorde noko fantastisk fint med å finne opp essayet. Å tenkje at eg burde tenkje i slike baner når oppgåva skal skrivas, men alt anna freistar meir.


Som å tenke på at det er snart er påske. Påske er ei fin tid, ei fin tradisjon - kristen eller ei. Tid for å lese bøker, påskemorning og lukta av påske. Kvikklunsj, appelsiner, kakao og vårvarm sol. Spenning i lufta. Nordmenn på hyttetur, påskekrim og påskeegg.



Så kven vil eg vere i alt dette? Med i den kollektive tanke, eller invidualist - fri frå påverknard? Er det i det heile teke muleg, og er det eit ønskje? Vil eg vere ein del av påsketradisjonen? Så lenge eg finn glede i den, er det same for meg om eg tek del i noko kollektivt eller ei.



Vil eg skrive? Vil eg vere ein forfattar? Kva er ein forfattar? Personeleg er skrivinga for meg ein berg og dalbane. Av og til er det ei rein glede, ei kjelde til guddommelighet. Andre dagar kjennas skrivinga som ein mørk avgrunn - ein ende eg ikkje kan sjå.

Frå student til jobblivet

Det har nok ein gong gått ei stund sidan sist, og kvardagen har gått inn i ei ny periode i livet. No er eg ikkje lenger student, men har gåt...