Elleve minutter

«Jeg vil sitere Platon, siden jeg sto ovenfor en intellektuell. Ifølge Platon var mann og kvinne ved skapelsens begynnelse ikke slik de er i dag. Det var bare ett vesen, kortvokst, med en kropp og en hals, men hodet hadde to ansikter som så hver sin vei. Det var som om to vesener hang sammen i ryggen, med to forskjellige kjønn, fire armer og fire ben.

Men de greske gudene var misunnelige, for de så at en skapning med fire armer kunne arbeide mer, med et ansikt hver vei var de alltid årvåkne og kunne ikke angripes bakfra, og med fire ben var de bedre rustet til å stå eller gå lenge av gangen. Og de farligste var at skapningen hadde to forskjellige kjønn, slik at den ikke trengte andres hjelp til å formere seg. Da sa Zevs, den høyeste av Olympens guder: «Jeg har en plan for å få disse dødelige til å miste sin kraft.».

Med et lyn delte han denne skapningen i to, og slik skapte han mann og kvinne. Dermed ble det mange flere mennesker på jorden, og samtidig ble befolkningen forvirret og svekket, for nå måtte hver og en søke sin tapte halvdel for å omfavne den på ny, og i denne omfavnelsen få tilbake sin gamle kraft, evnen til å unngå bakholdsangrep, utholdenheten som skulle til for å gå langt og tåle trettende arbeid. Dette favntaket, hvor to kropper på ny smelter sammen til en, kaller vi sex».

Paulo Coelho, Elleve minutter